Det er virkelig nye takter i utkastet til boligbehovprogram fra kommunen. Planen som nå har vært ute på høring, er den tredje i rekken, og den er mye grundigere og mer omfattende enn de to foregående. Det er en redelig drøfting av flere sider ved den vanskelige kommunale boligpolitkken og som Oslo kommune, Velferdsetaten, skal ha ros for å legge frem.
Flest vanskeligstilte og færrest kommunale boliger
Vi synes det er illustrerende og urovekkende at Oslo som har den største ansamlingen av fattige og vanskeligstilte husholdninger i Norge, ligger på bunn når det gjelder andelen kommunale boliger. Oslo har 0,3 kommunal bolig pr vanskeligstilt, mens de i Finnmark har 1,3 pr vanskeligstilt. Når kommunen skal anslå det fremtidige boligbehovet bruker de en enkel befolkningsfremskrivning og beholder andelen vanskeligstilte som idag. Da kommer de frem til et behov på 1.000 nye kommunale boliger i den neste ti års perioden. Det er for enkelt, og det problematiseres i liten grad at en stadig større gruppe husholdninger faller utenfor på grunn av høye bokostnader i hovedstaden. Det er også viet lite oppmerksomhet at det er mange vanskeligstilte som ikke får vedtak om kommunal bolig rett og slett fordi de faller utenfor den smale og trange definisjonen som Oslo kommune praktiserer. Om kommunen hadde gjort kravet for å få kommunal bolig ennå trangere, hadde de sikkert også klart å få det framtidige behovet til å bli lik null, men det er ikke slik vi beregner behovet for kommunale boliger. Vi foreslår derfor at kommunen henter inn hjelp fra ulike forskningsmiljøer for å beregne det fremtidige behovet på nytt.
Gjennomstrømming
Leieboerforeningen bruker også mye tid på å ta til motmæle mot den kommunale gjennomstrømmingspolitikken som innebærer at man tilbyr beboerne korttidskontrakter. Dette skaper mye utrygghet for de kommunale leieboerne. Gjennomstrømmingsmodellen hindrer også effektivt det boligsosiale arbeidet for å skape bedre og tryggere bomiljø. Leieboerforeningen foreslår en helt ny modell; innfør tidsubegrensede leieavtaler for alle og konsentrer innsatsen om de kommunale husholdningene som selv ønsker og vil kjøpe egen bolig. Alle de andre må få lov til å bo trygt og godt og uten frykt for å bli kasta ut ved neste kontraktsfornyelse.
Ønsker kommunen å lette på det store presset mot å få kommunal bolig kan den utvide den kommunale bostøtten til også å gjelde de husholdningene som leier privat, gjerne kombinert med at kommunen kan prekvalifisere private utleiere og sette krav til standard og bomiljø om beboerne skal få kommunal bostøtte. Det er dypt urimelig at vanskeligstilte husholdninger som leier av andre enn kommunen, er avhengig av sosialkontoret for å klare boutgiftene, mens de som bor kommunalt mottar en særskilt, egen kommunal bostøtte.
Vi synes også det er galt at kommunen ikke drøfter trangboddhet i kommunale boliger. Pr definisjon er en ett-roms bolig trangbodd, og utover dette er tranboddhet knyttet opp mot antall i husstanden og antall rom. Leieboerforeningen foreslår at det bør legges inn som et mål at ingen kommunale husstander skal behøve å bo i trangbodde boliger.
Brukermedvirkning
Leieboerforeningen er glade for at brukermedvirkning settes inn som et eget mål i boligbehovsplanen. Medvirkning er regnet som en suksessfaktorer i det boligsosiale arbeidet. Oslo kommune har de senere årene bidratt til å styrke beboernes medvirkning, både gjennom eget arbeid og gjennom samarbeid med blant annet Leieboerforeningen.
Medvirkning i det boligsosiale arbeidet er i liten grad systematisert, og det finnes relativt lite metodikk sammenlignet med våre skandinaviske naboland. Leieboerforeningen mener at medvirkningen i det boligsosiale arbeidet må styrkes videre, blant annet gjennom systematisering av arbeidet i bydelene og i Boligbygg. Oslostandard for bomiljøarbeid er et godt utgangspunkt. Kommunen bør forplikte seg til å samarbeide med beboerne i bomiljøarbeidet, og arbeidet bør forankres og systematiseres.